Heltene, veiviserne, minnene og capsen fra 94

Da Diana Ross under åpningshowet til VM i 94 viste frem fotballferdigheter man ikke så på TV igjen før et tiår senere, da i serien Heia Tufte, satt folk og ristet på hodet og kremtet: «Hva var det jeg sa», og siktet til at amerikanerne ikke var skikket til å arrangere fotball-VM. Ytterst få hadde tro på at souldronningens sleivspark i Chicago skulle bli etterfulgt av tidenes mest suksessfulle verdensmesterskap, og bli starten på det som etter hvert har blitt en fotballrevolusjon over dammen.

Debuten
VM i USA var mitt første mesterskap. Riktignok fra sofaen, og jeg levde under VM i 86 og 90 også. Men 94 er det første jeg har bra med minner fra. Det var her det gikk opp for meg at fotball er så mye mer enn bare selve spillet.

At fotballen er en leverandør av helter: Baggio, Romario, Brolin, Lalas, Hagi, Stoickhov, Thorstvedt og Rekdal, Maldini og Baresi – Jorge Campos, for de spesielt interesserte. Helter som ikke alltid vinner, som på film, men som stort sett blir ved din side livet ut, nærmest uavhengig av hvilken vei karrièren deres tar.

At fotball er samlende: Familien rundt TV’en, klassekamerater rundt Panini-heftene og en hel nasjon rundt landslaget.

At fotball er følelser: Følelser som strekker seg fra ren eufori (Kjetil Rekdals 1-0 scoring mot Mexico) til tårevåt skuffelse på grensen til sorg (favorittspiller Roberto Baggios straffemiss).

Jeg var åtte år gammel og hadde de siste to årene stadig blitt mer og mer oppslukt. Fotball ble spilt i hvert eneste friminutt på skolen, og suksessen til det norske landslaget, italiensk fotball på åpen kanal og til en viss grad Viking var sterke bidragsytere som forte opp under interessen.

Jeg mistenker også at kjærligheten begynte å spire allerede da jeg så det norske U21-landslaget knuse Italia 6-0 på Stavanger stadion i 91. Men akkurat den kampen husker jeg bare jeg var på, ikke noe mer.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hele mesterskapet; Drillos, Baggio, Sverige og alt det andre jeg har av minner fra den sommeren. Men etter hvert som jeg begynte å grave i gamle artikler for å bekrefte at minnene mine faktisk stemte, og for å friske opp i det som årene har tåkelagt – som jo er en del, ble jeg mer og mer opphengt i historien til vertsnasjonen og dens landslag, og fant ut at det var mer enn nok å skrive om bare her.

Derfor ble det en tekst om det amerikanske landslaget, om Alexi Lalas, Cobi Jones, Tony Meola og resten av gjengen som tråkket opp løypa for verdens største idrett i verdens mest sportsgale land, og samtidig ble en personlig favoritt hos undertegnede.

America, f*** yeah!

Mulighetenes land
At USA skulle ende opp med å få arrangere VM i fotball var ingen selvfølge. Og det var ikke like lett å akseptere for alle rundt om i fotballverden.

«Blasfemi», mente noen. «Som å arrangere en stor skikonkurranse i Afrika», sa andre. Amerikanerne var bare en lilleputt i en av verdens største idretter. Og brydde de seg egentlig om fotball, vår fotball, de hadde jo sin egen variant.

USA hadde ikke deltatt i et VM siden 1950 da det skulle avgjøres hvem som skulle arrangere mesterskapet i 94, og de hadde heller ingen profesjonell liga i landet. North American Soccer League (NASL, 1968-1984) var nedlagt, og det eneste de hadde var innendørsligaen Major Indoor Soccer League (MISL, 1978-1992).

Embed from Getty Images

North American Soccer League hadde vært en suksess på tampen av 70-tallet da storheter som Pelé, Franz Beckenbauer, Johan Cruyff og George Best hadde spilt der. New York Cosmos, laget blant andre Pelé og Beckenbauer spilte for, og som forøvrig fortsatt finnes og var klubben sørlendingen Mats Stokkelien spilte for en periode på 2000-tallet, trakk opp mot 30 000 tilskuere i snitt et par sesonger, og hele ti millioner mennesker samlet seg foran fargefjernsynet for å se den delvis pensjonerte brasilianske legenden sin debut i Cosmos-drakt i 1975.

Likevel ble ligaen oppløst et par sesonger senere. Mye vil ha mer, og etter hvert dekket ikke lengre inntektene utgiftene, som hovedsakelig gikk til spillerlønninger (klubbene i NASL skal ha brukt opp mot 70 prosent av inntektene sine på lønninger. Til sammenligning brukte klubbene i amerikansk fotball (NFL) 40 prosent).

Til sesongen 1985 var det bare to lag som ønsket å spille. Flere hadde også begynt med innendørsfotball (?). Dermed var det kroken på døren for profesjonell fotball under åpen himmel i USA, og fansen måtte vente i over ti år på en ny liga.

USA var i konkurranse med Marokko (som nå) og Brasil om å bli vertsnasjon. De fleste holdt, til tross for økonomiske utfordringer, sør-amerikanerne som favoritt. De hadde gjort det før, dette kunne de – og ikke minst var det jo snakk om fotballnasjonen Brasil.

Men Brasilianerne endte med kun to stemmer da det hele skulle avgjøres i Zurich. Marokko, som ville blitt første afrikanske land til å arrangere mesterskapet, hadde levert inn en solid søknad, men hadde bare to godkjente stadioner – kravet lå på tolv.

Selv om FIFA gjerne la mesterskap til land som trengte en oppgradering av både infrastruktur og stadionfasiliteter, noe de for så vidt ennå gjør, var det likevel litt for mye som måtte på plass i Marokko. I hvert fall var det den offisielle grunnen. Nord-afrikanerne fikk syv stemmer.

USA, som hadde levert inn en søknad av det spektakulære slaget som blant annet inneholdt en filmsnutt med daværende president Ronald Reagan i hovedrollen som «selger», fikk ti stemmer, noe som var det laveste antallet en nasjon som hadde blitt tildelt mesterskapet noen gang hadde fått.

Men det var mer enn nok for amerikanerne. Og nærmest som hentet ut av et Hollywood-manuskript ble tildelingen gjort den 4. juli, amerikanernes nasjonaldag.

At FIFA har en kjærlighet for penger og så på USA som … ja, mulighetenes land, var opplagt. Et marked med potensiale selv ikke evig drømmende amerikanere kan sette tak over, og som på deres eget forvridde vis sikkert kan beskrives som et ladd våpen som bare lå og ventet på at noen skulle komme og klemme inn avtrekkeren.

Skepsisen var som nevnt stor da det ble kjent at VM skulle gå i USA. Men sannheten var at det meste var på plass hva gjaldt infrastruktur og ikke minst kompetanse rundt det å avholde store arrangement.

Arenaene, hovedsakelig brukt til den amerikanske varianten av fotball til vanlig, sto der allerede og mer enn innfridde FIFAs mange krav om både kapasitet og fasiliteter. Underlaget, på spesielt en arena, var en annen historie, vel å merke.

Og når det kom til å holde store arrangement hadde OL i Los Angeles i 84 vist at dette var noe amerikanerne mestret. Og ikke minst hadde det vist at de evnet å tiltrekke store publikumsmasser til fotballkamper – uansett hva europeere og andre måtte tro om kunnskap og interesse.

Likevel var nettopp noe av det man fryktet i forkant av VM 94 at amerikanere flest ikke forsto spillet, syntes det var kjedelig og dermed heller ikke ville dra på kamp – altså selv om flere fotballkamper under OL i 84 trakk over 100 000 tilskuere. Og selv om slike arrangementer – spesielt fotball-VM – har en tiltrekningskraft som strekker seg langt forbi bare den fotballinteresserte.

Som følger av at de ikke hadde egen liga eller noe landslag å skryte av, hadde de heller ikke noe patriotisk forhold til sporten, mente skeptikerne.

Ryktene skal ha det til at det fantes amerikanere som også foreslo større mål for at det skulle bli flere scoringer (Italia-VM i 90 var preget av defensivt spill og lite scoringer) og at de to omgangene skulle gjøres om til såkalte quarters, altså fire kortere omganger, som igjen ville føre til mer plass for reklame. Dette skal ha kommet fra blant andre daværende generalsekretær i FIFA, Sepp Blatter.

Men tross skepsisen til konservative fotballsupportere rundt om leverte amerikanerne en turnering fra øverste hylle, både sportslig, økonomisk og ikke minst underholdningsmessig – kanskje med unntak av finalen.

VM i 1994 er til dags dato det mest besøkte i historien og tett på 69 000 tilskuere i snitt tok turen til de ulike arenaene. Noe som er ca. 16 000 mer enn snittet fra Brasil i 2014, som er det nest mest besøkte mesterskapet.

Embed from Getty Images

Publikumstilstrømningen ble også god butikk. Mesterskapet gikk med overskudd på 50 millioner dollar, penger som blant annet ble spyttet inn i den nye profesjonelle ligaen som var under planlegging – Major League Soccer.

USMNT
Vertsnasjonen, som var uten noe særlig slagkraftig og erfarent landslag, måtte ta grep for å ikke gjøre seg bort foran egne fans. Da laget fire år tidligere deltok i verdensmesterskapet i Italia, var det for første gang siden 1950.

Det endte med tre strake tap og rett ut. Troppen den gang besto av unge, urutinerte karer, stort sett collegespillere, ledet av en collegetrener – ikke ulikt hockeylaget deres fra 1980, det som slo suverene Sovjet. Men i Italia ti år senere var det ingen mirakler å spore.

Bora Milutinovic, som ble ansatt som landslagstrener i 1991 etter å ha ledet Mexico til kvartfinale i VM i 86 og Costa Rica til 8-delsfinale i VM i 90, ønsket derfor at man skulle være mer forberedt.

Det ble spilt mange treningskamper i perioden frem mot VM, så mange som 26 i 1993 og 17 fra januar til juni i 94. Og de fleste av spillerne var under kontrakt med landslaget og spilte utelukkende for dem – nærmest som for et klubblag.

Hovedgrunnen til at man valgte å gå for en langvarig treningsleir med spillere under kontrakt, var at det ikke fantes noen proffliga i USA mellom nevnte NASL og MLS (1996-), og det flommet ikke over av kontraktstilbud fra Europa for amerikanske spillere.

Landslaget fikk heller ikke noe kamptrening i forbindelse med VM-kvalifisering siden de som vertsnasjon var automatisk kvalifisert. Dermed ble løsningen rett og slett fulltids landslagsspillere.

De syv spillerne som hadde proffkontrakt med lag i Europa og Mexico, blant andre Roy Wegerle, Eric Wynalda og Earnie Stewart, ble fløyet inn til de kampene de kunne være med på og kom for fullt med i troppen tre uker før mesterskapet.

Embed from Getty Images

Rockemusiker Alexi Lalas var en av spillerne som ikke var eller hadde vært proff og dermed ble en del av den lange treningsleiren. Mannen med det karakteristiske røde skjegget og krøllene ble nærmest en kultfigur etter mesterskapet i 94, og fikk en lang karriere som fotballproff i ettertid, hvor han blant annet ble tidenes første amerikaner i italiensk Serie A.

Lalas, som nå jobber for Fox sports, har vært daglig leder i flere MLS-klubber og som fortsatt driver med musikk, hadde ingen erfaring fra profesjonell fotball da han 24 år gammel debuterte i VM. Han spilte fire år med collegefotball før han i 91 droppet ut for å fokusere på landslaget, og endte opp med å spille hele 96 kamper med flagget på brystet mellom 1991 og 1998.

Selv har han uttalt: «In 1990 I bummed around Europe with my buddies and went to the World Cup and sat around and watched the team, painted my face, drank a lot of beer – not even fathoming that four years later I’d be on the field playing for the national team.», noe som jo understreker det faktum at ting  forandret seg fort etter at USA ble tildelt mesterskapet.

6E1FC602B.png

Første kamp i sluttspillet for USA ble spilt i Detroit mot Sveits. Sveitserne, som hadde et brukbart landslag med blant andre Bayern München-spiller Alain Sutter, og som var ledet av ingen ringere enn Roy Hodgson, som i ettertid har hatt ansvaret for både Viking, Liverpool og England, tok ledelsen 1-0 på et frispark. Georges Bregys skudd var for all del bra, men her kan keeper Tony Meolas inngripen – eller manglende sådan – diskuteres.

Men vertsnasjonen skulle få sin utligning like før pause. Det amerikanske landslaget hadde tatt turen til Pontiac Silverdome, arenaen i Detroit, kvelden før kampen for å holde et spillermøte. Det var ikke snakk om noen form for trening, likevel valgte angrepsspiller Eric Wynalda, med litt motstand fra trener Milutinovic, å terpe litt på frispark siden han først var der.

Dette viste seg å være en god ide. For like før kampuret lyste 45 i åpningskampen utlignet Wynalda for USA da han dro til med et frispark plassert lengst oppe i krysset, og reddet med det ett poeng for vertsnasjonen.

Apropos Pontiac Silverdome: Arenaen, som var hjemmebanen til NFL-laget Detroit Lions fra 1975 til 2002, og som ble revet i fjor etter årevis med forfall, ble den første innendørsarenaen i VM-historien – noe som ikke var problemfritt.

Sommeren 1994 var av det riktig varme slaget i Detroit, og temperaturen og luftfuktigheten inne i arenaen – som for øvrig ikke var ventilert – gjorde forholdene nærmest uutholdelig for både spillere og publikum. Underlaget, som var et midlertidig lagt naturgress, ble godt vannet, noe som gjorde luftfuktigheten inne skyhøy. Gresset har senere blitt beskrevet av flere spillere som noe av det verste de har spilt på.

Embed from Getty Images

Etter å blant annet ha slått Argentina 5-0 i en treningskamp før VM, hadde Colombia blitt utropt av mange som en kandidat til å vinne hele mesterskapet. Men sannheten var at Carlos Valderrama, Faustino Asprilla og de andre stjernene til landslaget, som var USAs motstander i andre kamp, ikke var i nærheten av å leve opp til de kunstig høye forventningene de var fanget av.

De hadde tapt åpningskampen mot Romania, og mange forventet nå at de amerikanske novisene skulle få en fotballeksjon av de sjeldne av revansjesugne søramerikanere. Men den gang ei. I stedet var det USA som tok alle tre poengene på Rose bowl i California.

Første av USAs to scoringer kom etter det meget berømte selvmålet til Andres Escobar. Det andre etter en scoring av Earnie Stewart (bilde over), en scoring som avsluttet et aldeles strålende angrep som inneholdt 18 ballberøringer på 25 sekunder, ble bygget opp helt bakfra og som minnet om noe bare de største fotballnasjonene kunne finne på å få til.

Colombia reduserte like før full tid, men amerikaneren kunne juble for alle poengene. Som lagets trener Bora Milutinovic sa: «For us, it was a perfect game».

2018-01-25 00.19.02.jpg

Før siste match i gruppespillet befant vertsnasjonen seg i en uvant situasjon – i hvert fall i fotballsammenheng. Etter fire poeng på de to første kampene ledet de gruppa, og plutselig var det forventninger knyttet til de amerikanske spillerne.

Det kunne se ut til at de hvit- og rødstripete ikke var helt komfortable med dette, og i kampen mot Gheorghe Hagis Romania, som også gikk på finalearenaen Rose bowl, kom de ikke nærmere scoring enn et stolpetreff. Dermed ble høyreback Dan Petrescus scoring etter 17 minutter, nok en gang et mål USA-keeper Tony Meola ikke har grunn til å være fornøyd med, kampens eneste, og Romania vant med det gruppe A, mens amerikanerne plutselig befant seg på en tredjeplass.

Dette førte til at USA ikke var sikret avansement fra gruppen likevel, slik det meste hadde tydet på før kampen. Men etter to dager ble det klart: de gikk videre til 8-delsfinalene – som en av de beste treerne.

2018-01-25 00.24.18

På dagen seks år etter at USA hadde blitt tildelt mesterskapet skulle landslaget ut mot selveste Brasil i finalespillet. Brasil var manges favoritt til å vinne hele turneringen og hadde i gruppespillet banket både Russland og Kamerun – på Stanford stadium hvor også 8-delsfinalen skulle spilles – før det ble uavgjort mot svenskene, som senere vant bronse.

For amerikanerne sin del var kampen ren bonus. De kunne senke skuldrene, ingen forventet at de skulle komme forbi dette hinderet og få hadde trodd de i det hele tatt skulle komme så langt – og kanskje fantes det en liten mulighet gjemt bort i tilfeldigheter, undervurdering og tur.

Stemningen i landet hadde nesten steget til Super bowl-nivå, og hordene av mennesker som valfartet til Stanford stadium i San Francisco med ansiktsmaling, drakter og flagg, syngende og jublende, vitnet om en en fotballrenessanse, eller enda mer: En finger til alle som hadde hånfliret og ledd av amerikanerne som verken brydde seg eller hadde peiling på fotball.

Alan Rothenberg, mannen som var sjef for mesterskapet og som skal ha store deler av æren for at det ble den suksessen det ble, har fortalt om turen til kampen, hvor han sammen med feststemte amerikanske og brasilianske fotballfans marsjerte de siste kilometerne frem til stadion:

«The atmosphere going into that game was incomparable: July 4th up in San Francisco, a gorgeous sunny day. I’ve never seen American soccer fans before — almost any kind of fans — get into it the way they did».

Men oppladningen var ikke bare preget av begeistringen som nå bredde seg over De forente amerikanske stater. Fem dager tidligere hadde Diego Maradona, selveste, som hadde gjort comeback på landslaget for å hjelpe et middelmådig Argentina, blitt tatt i doping og sent hjem.

Etter andre kamp i gruppespillet, mot Nigeria, hadde han testet positivt på det sentralstimulerende middelet Efedrin, og han ble utestengt fra all fotball i 15 måneder. Mesterskapet ble dermed siste gang vi så en av de aller største bære den argentinske trøyen.

Som om ikke det var nok kom også nyheten om at den colombianske spilleren Andres Escobar, han som scoret selvmål i kampen mot USA, hadde blitt skutt og drept. Det gikk rykter om at han ble skutt av en gal fan utelukkende på grunn av selvmålet, og drapet har også vært koblet opp mot narkokartellene som i forbindelse med gambling skal ha tapt store penger på at Colombia røk ut. Fakta er at han ble drept på en parkeringsplass etter en krangel med det som var en livvakt fra et av de største narkokartellene i landet. Livvakten tilsto og sonet 11 år av det som i utgangspunktet var en dom på 43.

Den beryktede Pablo Escobar hadde blitt drept noen måneder tidligere, og mange mener Andres Escobar aldri hadde måttet bøte med livet hadde narkobaronen vært i live, ettersom han var en stor tilhenger av landslaget og var venn med mange av spillerne.

Men tilbake til historien om det amerikanske landslaget og kampen mot Brasil, som ble akkurat så tøff som man kunne forvente. USA ble stort sett presset bakover gjennom 90 minutter, og selv ikke da Brasil ble redusert til ti mann like før pause, etter at Leonardo plantet albuen i ansiktet på Tab Ramos, maktet USA gjøre noe annet enn å forsvare seg.

Bebeto gjorde kampens eneste mål et kvarter før slutt, og med det var eventyret over for de nye amerikanske heltene. Likevel kunne de gå med hevet hodet ut av turneringen, og ut av stadion, til applaus fra de tusenvis av – nye og gamle – amerikanske fotballsupporterne på tribunene.

Mesterskapet hadde vært en suksess, nå skulle man bygge videre.

Stor interesse
Major League Soccer ble navnet på den nye profesjonelle – utendørs – fotballigaen i USA, som gjennomførte sin første sesong i 1996 – ett år senere enn planlagt. Ett av kravene FIFA stilte amerikanerne i forbindelse med tildelingen av VM, var at landet måtte få på plass nettopp en ny profesjonell liga.

Men det skulle bli tøft de første årene. Ligaen tapte penger, vekslet mellom ti og tolv lag og publikum uteble. De fleste lagene spilte på altfor store stadioner, til vanlig brukt av lag som drev med amerikansk fotball, nivået var så som så og man hadde ikke de store trekkplasterne i form av store profiler man noen år senere skulle få se.

I tillegg hadde man «amerikanisert» spillet litt for å gjøre det mer publikumsvennlig – noe som naturlig nok ikke falt i like god jord hos de tradisjonelle fotballsupporterne i landet.

En av tingene man gjorde var å avgjøre alle kamper som endte uavgjort med en straffekonkurranse. Ikke så oppsiktsvekkende, kanskje, for dette prøvde man jo i Norge også på 80-tallet. Men denne varianten var ikke helt som de straffekonkurransene vi er vant med. Ikke ulikt slik man gjør i hockey fikk man ballen ca. 30 meter fra mål og hadde fem sekunder på seg til å score alene med keeper.

Dette ble selvsagt avviklet etter en stund, og ting ble etter hvert også bedre for ligaen – mye bedre.

Embed from Getty Images

David Beckham er en sentralt brikke i historien om MLS-suksessen. Da den engelske sjarmøren med den millimeterpresise høyrefoten forlot Madrid og dro til Los Angeles, startet på mange måter oppturen for fotballigaen. Og selv om Beckham nok hadde størst påvirkning på ligaens økende suksess med det han gjorde utenfor banen, med blant annet å bruke sin superstjerne-status til å gjeste talkshow og lignende for å få amerikanernes øyne opp for sporten, ble han etter hvert også en sportslig suksess, og bidro til at LA Galaxy vant MLS Cup.

Etter ham har ligaen hatt stjerner som Thierry Henry, Kaká, Robbie Keane, Steven Gerrard, Didier Drogba og David Villa, som fortsatt er der, for å nevne noen, og nå er også Zlatan Ibrahimovic på plass i Los Angeles. Ryktet for å være en liga for falne stjerner har roet seg, men med nevnte Zlatan, Bastian Schweinsteiger og Ashley Cole i sentrale roller i sine lag, er det de som mener at det fortsatt blir brukt for mye penger på fossilt drivstoff fremfor å bygge opp under egne.

Men stjerner trekker folk, og publikumsinteressen økte, og øker fortsatt. I 2007 var Los Angeles Galaxy det laget som trakk flest tilskuere, med et snitt på like over 24 000. I 2017 trakk Atlanta United over 48 000 i snitt – i det som var debutsesongen deres. Totalt i ligaen var snittet i fjor rett over 22 000, mot 16 770 i 2007.  Fortsatt variere det hvor mye folk de ulike lagene trekker, men Atlanta, Seattle, Toronto og Orlando trakk alle over 25 000 tilskuere i snitt i 2017.

Fra 2007 til 2012 ble ligaen utvidet med minst ett lag hver sesong, og i 2018 er det totalt 23 lag. Los Angeles FC stiller for første gang i år, et lag som allerede trekker mange tilskuere, og i tillegg er det klart at også Nashville, Miami og Cincinati får hvert sitt MLS-lag, sistnevnte allerede en publikumsmagnet i USL, nivået under MSL.

Major League Soccer hadde forrige sesong flere tilskuere i snitt enn franske Ligue 1 og nederlandske Eredivision.

Ingen tur til Russland
Selv om publikum strømmer til de ulike arenaene i den hjemlige serien og interessen bare ser ut til å øke, er ikke alt rosenrødt sportslig. Landslaget sliter og blir for første gang siden 1986 ikke å finne i et VM. Dette er et skudd for baugen for en nasjon som bare for et par år siden trodde de snart var modne for å kjempe om VM-tittelen.

USa.jpg

Da Bob Bradley ble sparket i 2011 og Jürgen Klinsmann kom inn, en ansettelse som var båret frem av presidenten for det amerikanske fotballforbundet, Sunil Gulati, blomstret en enorm optimisme og tro på at nå skulle USA være helt der oppe med de store fotballnasjonene. Syv år etter er det mange som peker på ansettelsen som starten på uføre landslaget har havnet i.

Tyskeren skal ha krevd for mye makt, endret for mye av det Bruce Arena og Bob Bradley hadde bygget opp, det kollektive; det å jobbe for hverandre, og han skal ha innført nye ting som strenge kostholdsrammer, yoga og fysiske prøvelser hele tiden, noe som førte til at spillerne etter hvert «falt av lasset» da de følte opplegget hans manglet kontinuitet.

Laget gikk på få år fra å være en enhet, som sammen var langt sterkere enn summen av hver enkelt spiller, til å bli en gjeng individer, en splittet spillergruppe.

Det største enkeltsjokket for mange amerikanere kom da Klinsmann vraket legenden Landon Donovan fra VM-troppen i 2014. Sportslig hadde nok tyskeren gode nok argumenter for å gjøre nettopp dette, men som den største fotballspilleren landet hittil har produsert, bidro den da 32 år gamle Donovan med noe mer i spillergruppen enn bare å score mål. Han sto for en trygghet, rutine og var på mange måter en ledestjerne.

Til slutt ble det for mye også for Gulati, og den tidligere storscoreren Klinsmann fikk sparken i slutten av 2016. Inn kom Bruce Arena for å redde stumpene og prøve å få landet kvalifisert til VM i Russland. Men han arvet en forvirret tropp med dårlig samhold og et vanskelig utgangspunkt. Arena prøvde å gjøre ting enkelt, satse på de rutinerte, det sikre og var nære ved å greie det. Men…

Ca. ett år etter at han ble ansatt tapte USA borte mot Trinidad og Tobago, et lag som ikke hadde noe å spille for, i en kamp USA kun hadde behøvd ett poeng, og dermed var lyset for VM slukket.

En kamp de fleste tok for gitt at USA skulle få med seg resultatet de trengte fra, endte i en gråtende Christian Pulisic (bildet under), det nye stjerneskuddet som spiller i Borussia Dortmund, og en merittert trener, i Bruce Arena, som gav seg to dager etter.

Embed from Getty Images

For den amerikanske fansen var det ikke nok at treneren trakk seg, mest av alt ønsket de hodet til han som var øverste ansvarlig, fotballpresident Sunil Gulati, på et fat. Men Gulati, som hadde sittet i samme posisjon siden 2006, nektet å gi etter.

Første etter en stund, da han skjønte hvor det bar, meldte han at han ikke kom til å stille til gjenvalg. Og i februar 2018 tok mannen som hadde vært visepresident, Carlos Cordeiro, over roret.

Hvor veien går videre for fotballen i USA gjenstår å se. Landslaget er fortsatt uten hovedtrener, men ansatte nylig Earnie Stewart, mannen som avsluttet det nydelig angrepet mot Colombia i 94, i en nyopprettet managerstilling. Om det hjelper til å stable landslaget tilbake på bena igjen, eller om problemene stikker dypere, som for eksempel helt ned til spillerutviklingen i landet, som noen peker på, gjenstår å se. Men at det ligger et latent potensiale i landet, et som på sikt kan ta dem opp blant de store fotballnasjonene i verden, er helt sikkert.

Nå får de sjansen til å arrangere mesterskapet igjen, sammen med naboene Canada og Mexico (størsteparten av mesterskapet, som blir det første med 48 lag (16 grupper á 3), kommer likevel til å gå i USA). Og som i 94 er det på bekostning av Marokko, som også denne gang blei veid og funnet for lette (fjerde gang de søker).

Når den tid kommer vil amerikanerne ha et mye bedre grunnlag for å hevde seg enn de hadde i 94. Spillere som Christian Pulisic i Borussia Dortmund, Timothy Weah (sønn Av George) i PSG og Jonathan Klinsmann (sønn av Jürgen) i Hertha Berlin er noen av de unge, lovende spillerne som kanskje preger landslaget om åtte år, og bidrar til at fotballen tar enda flere og større skritt i de forente statene.

Uansett hvordan det går fremover er det liten tvil om at VM i 1994, det som til dags dato er det som har samlet flest tilskuere til tross for at det var 24 land med mot dagens 32, bidro sterkt til at amerikanerne endelig er å finne på fotballkartet.

Og for et fantastisk mesterskap det var.

Helt til slutt noen velvalgte ord fra Alexi Lalas:

«I lived the power of what a World cup can do to an individual. My life completely changed. Leno was calling me and Letterman and all these different things. I remember doing Jägermeister and tequila shots with the guys from Metallica right after we got let out of the tournament. I milked it for all it was worth and burned it at both ends for a long time and had a blast doing it.»

IMG_20180608_205333

Kilder: The Guardian, BBC, LA Times, SB Nation, Bleacher report, Wikipedia, FIFA, mlssoccer.com, Independent, Fox News, Fourfourtwo, The Ringer.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s