Nostalgisk øresus: Brides of Destruction

 

Mötley Crüe var på starten av 2000-tallet tungt inne på spillelistene mine. Det vil si, den gang var det riktignok de ulike mix tape-CD’ene jeg brant, og ikke minst den generelle CD-samlingen min, de preget. Spotify-spillelister og den slags var ennå et par år unna, og skulle man lage noe form for spillelister var gjerne legendariske Winamp (det var kanskje enda tidligere, når jeg tenker meg om) alternativet – men da begrenset man seg til å være i nærheten av en PC. Ipod var på vei, men var milevis unna mine klyper på den tiden. Uansett, jeg var stor fan av Mötley Crüe, men bandet hadde gitt seg etter utgivelsen av det middelmådige New tattoo-albumet, og den langt fra middelmådige, klassikeren innenfor rockebiografi-sjangeren, The Dirt.

Det var derfor meget gledelig å høre at Nikki Sixx, Crüe-bassist og låtskriver – ja, egentlig hjernen bak hele bandet – hadde et nytt prosjekt på gang, og at smakebiter var rett rundt hjørnet. Dette var i 2003-2004, omtrent samme tid som et par av de gamle Guns N’ Roses-heltene var i gang med sitt nye prosjekt, Velvet Revolver, og det skulle på mange måter vise seg at dette var starten på en ny tid for rocken.

Brides of Destruction, som etter hvert ble navnet på Sixx’ nye band, etter at det opprinnelige navnet Cockstar ble vraket, hørtes fett ut fra første riff. Debutalbumet, Here Come the Brides, ble gitt ut i mars 2004, etterfulgt av en omfattende turne. Med seg i brudekjoler hadde Sixx fått Tracii Guns. Velkjent for oss som liker 80-talls hardrock med opphav i og rundt Sunset strip i Hollywood, relativt ukjent for alle andre – selv om bandet hans, L.A. Guns, nådde et visst populæritetsnivå. Og så er han jo Guns i Guns N’ Roses. Altså var det han og Axl Rose som i sin tid startet det relativt store rockebandet.

Den ukjente sangeren London LeGrand, som har et navn som like gjerne kunne ha tilhørt både en pornoskuespiller og en Buick-modell, ble rekruttert på vokal. Han var en hårstylist som hadde imponert på audition, til tross for lite erfaring i bransjen. Nikki Sixx kalte ham «our secret weapon», som refererte til hans ukjente bakgrunn og det faktum at Sixx hadde stor tro på ham og hans rockestjernepotensiale. Sessionmusiker og multimusikalske Scot Coogan ble med på trommer.

Flere kjente og mindre kjente rockere var innom bandet i løpet av den korte tiden det eksisterte. Blant andre John Corabi, vokalist og gitarist på Mötley Crües selvtitulerte album fra 94, og Ginger fra The Wildhearts.

Embed from Getty Images

Brides of Destruction ga ut to album, men det er egentlig kun debutalbumet som er verdt å snakke om. Oppfølgeren, Runaway Brides, kom i 2005 og inneholdt et knippe ok låter, men var i helhet lite minneverdig. Under innspillingen av albumet dro Nikki Sixx av sted med et gjenforent Mötley Crüe, noe albumet bærer preg av.

Låtskriveren Sixx har nemlig en egen evne til å ta fengende popvendinger i relativt harde rockelåter, noe som gir ham et bredt nedslagsfelt som igjen posisjonerer ham helt der oppe blant noen av de beste låtskriverne som kom ut av 80-tallet … altså, jo, vi plasserer ham «der oppe». Han ble erstattet da de andre medlemmene i B.O.D. ønsket å fortsette. Men bandet ble sakte, men sikkert oppløst, og i 2006 var det hele over.

Akkurat hvorfor Sixx trakk seg ut –  bortsett fra at han startet opp Mötley Crüe igjen og gikk hen og gjorde dem større enn noen gang – er usikkert. Det gikk rykter om alt fra at Tracii Guns hadde kalt Mötley Crüe sin singel If I die tomorrow, som de slapp i forbindelse med gjenforeningen, elendig (noe den jo er) og at dette naturligvis ikke falt i god jord hos låtskriver Sixx, til at Guns skylder bassisten penger. Også egoet til herr Guns har vært oppe som mulig årsak. Det som er sikkert er at det for det meste har vært Nikki Sixx som har slengt med leppa i retning gitaristen, som stort sett har sagt at tiden i bandet var fantastisk.

Tracii Guns har også kalt Brides of Destruction han og Nikkis «mid life band crisis», noe som kan virke som en treffende beskrivelse med tanke på at de begge forlot/satte på vent sine gamle band da de følte de var kommet til et punkt hvor de ønsket å prøve noe nytt. De utforsket og prøvde, men etter en kort affære bar det tilbake til kona igjen.

Here Come the Brides har flere strålende låter. De beste er bygget på tunge riff, fengende melodier og en vokal som veksler fra hissig til sår, lav til høy og behagelig til ubehagelig. Litt av samme oppskrift som Mötley Crüe brukte, altså. Tracii Guns viser også at han er en strålende gitarist, med alt fra brutale soloer til catchy licks og klassiske metalriff. At gutta har hatt det gøy under innspillingen, er det all grunn til å tro.

Platen åpner med den forbanna Shut the fuck up. En aggressiv låt som setter fyr på brudekjolene med en eneste gang. Fet, klassisk pønkekoring og en gitarsolo hvor fingrene til Tracii Guns løper etter alle som noen gang har sagt at rocken er død. Låten ble noe overraskende brukt som singel, noe som bød på utfordringer rent kvalitetsmessig da den selvsagt ble sensurert på amerikansk radio og TV.

I don’t care sørger for at platen fortsetter i samme tempo, og starter med strofene «Well your all spaced out like a UFO / You’re a semi hemi baby but your motors blown», som tar meg rett tilbake til Dr. Feelgood-albumet og hiten Kickstart my heart. Deilig rockelyrikk!

Tempoet dras litt ned med I got a gun – en låt som likevel eksploderer med et helsikes skrik i refrenget, etterfulgt av et deilig metalriff anno midten av 80-tallet. 2x dead, et av de aller beste sporene, og det lengste på albumet, kommer som låt nummer fire, og inneholder en laaang og pøsende, men herlig melodiøs solo av Tracii Guns. Samt en noe vridd, dog kul, vokal i refrenget.

Brace yourself får jeg litt L.A. Guns-vibber av, mens på Life viser trommeslager Scot Coogan at også han kan synge. Mellom disse to låtene kommer Natural born killer, en radiovennlig rocker som kunne gått rett inn på amerikanske radiostasjoner som ny den dag i dag. Mitt singelvalg, skulle jeg valgt én fra albumet. Linjen «Lost generation and we’re anti posing» står også igjen som en fin beskrivelse av bandet, som ikke akkurat var mainstream da de spyttet seg selv ut i en bransje som var preget av blant annet nu-metallens herjinger, for snart 15 år siden.

Albumet avsluttes med Revolution, nok en låt som kunne falt i god smak hos et mangfoldigt rockepublikum i dag, og som de fleste unge up and coming band hadde gått langt for å skrevet selv, og Only get so far, en låt som Nikki Sixx egentlig hadde skrevet for countrysangeren Faith Hill, men som han heller valgte å bruke selv. Men for å være ærlig så kunne man gitt seg etter Revolution.

LRM_EXPORT_20180202_112401

Tiden etter brudene har vært innholdsrik og ikke minst økonomisk givende for den aldrende rockehelten Nikki Sixx (fyller 60 i år!), som ikke hadde altfor mye å rutte med da Mötley Crüe la ned i 2001. Svære turneer, plateutgivelser med Sixx:AM og Mötley Crüe, har gjort at bassisten og låtskriveren fortsatt har solid markedsverdi i musikkindustrien den dag i dag.

Selv om Mötley Crüe nå er historie for godt, er han fortsatt en travel mann. Filmatiseringen av den legendariske rockebiografien The Dirt, historien om Mötley Crüe, er endelig på gang etter år med utsettelse. Han skriver, har eget radioshow, er en aktiv fotograf som også holder utstillinger og han er i ferd med å sette opp Heroin Diaries, selvbiografien han ga ut i 2007, på Broadway. Av brudene er det liten tvil om at Nikki Sixx er den mest produktive og den som har fått mest ut av en karrière farget av både opp- og nedturer.

Tracii Guns holder en noe lavere profil og reiser rundt med et gjenforent L.A. Guns, noe han for så vidt har gjort en stund. Men i stedet for to ulike L.A. Guns (det var full forvirring en periode da Guns fronten én utgave og vokalist Phil Lewis frontet én) fant Lewis og Guns omsider sammen igjen, og ga også ut et nytt album i 2017.

Scot Coogan reiste i årene etter B.O.D. land og strand rundt som trommeslager for selveste Ace Frehley. I 2012 var han trommis for Lita Ford på hennes Rock of ages turné sammen med Dep Leppard og Poison, før han i 2014 ble med i bandet til den gamle Kiss-gitaristen igjen. I tillegg har spilt med The Blue man group (!). Han er også involvert i flere andre prosjekter i hjembyen Las Vegas.

Vokalisten London LeGrand sin historie etter 2006 er noe snål. Etter å ha jobbet med diverse prosjekter som Rockstars on Mars og George Lynch’s (ja, han fra Dokken) Souls of we – som i 2008 ga ut et ok album – dro han i 2012 til Sverige. Hos våre rockenaboer i øst startet han sammen med noen innfødte etter hvert Brides of Destruction Gøteborg. Dette bandet gjorde et par jobber og planen var at de skulle i studio. Men like før dette ble LeGrand arrestert av svensk politi.

Visstnok skal han ha oppholdt seg ulovlig i landet i fire og et halvt år, og ble i slutten av 2017 deportert tilbake til USA. Angivelig etter at noen skal ha tystet. Selv uttalte han via Facebook at han verken hadde penger, et sted å bo eller noe å gjøre i hjemlandet, og oppfordret samtidig folk til å ta kontakt hvis de ville hjelpe. Det siste jeg har hørt fra den kanten er at han lever livet gatelangs i mulighetenes land. Med andre ord ble han ikke den stjernen på rockehimmelen som Nikki Sixx så for seg – i hvert fall ikke foreløpig.

Jeg er en av de få heldige – i hvert fall i Norge som har sett bandet live. Sommeren 2004 spilte de under arrangementet «Schools out» i Oslo Spektrum, sammen med Alice Cooper og de norske bandene Silver og Turboneger. Et glissent Spektrum, hvor de fleste nok var kommet for å se Turboneger og Alice Cooper, tok imot brudene etter at tøysekoppen Alex Rosén hadde introdusert dem.

Noe anonymt, nærmest som et oppvarmingsband – noe de for så vidt var – kom London LeGrand, Scot Coogan og Tracii Guns på scenen. Etter en liten stund kunne man se konturene av et digert hår og en bassgitar bakerst på scenen. Jubelen bredde seg utover som et teppe som ble dratt sakte over de par tusen som var til stede, og Nikki Sixx lot det synke inn før han kom seg helt frem. Der fikk han trommeslager Coogan til å telle opp, og sammen satte bandet i gang med Shut the fuck up. Settet inneholdt et par låter fra debutalbumet, samt et knippe Mötley Crüe- og L.A. Guns-klassikere.

Brides of Destruction er absolutt verdt å sjekke ut om man liker alt fra 80-tallets hårmetall, via 90-tallet tungrock, til nyere tids amerikansk «radiorock». Bandet er klart bedre og langt røffere i kantene enn f.eks. Sixx:A.M., som har blitt ganske så stort etter hvert. Både Nikki Sixx og Tracii Guns setter sine tydelige spor på platen, og viser hvorfor de begge har fått et langt liv i rockens tjeneste. Det hadde vært kult å sett hva dette bandet kunne ha blitt hadde Nikki gått «all in» og ikke gitt seg så tidlig. Mest sannsynlig fikk vi en god pekepinne i Saints of Los Angeles, Mötley Crüe-albumet som kom i 2008.

Utgivelser:

Here Come the Brides (2004)

Runaway Brides (2005)

Singelen:

En av de mange TV-showene de gjestet:

Nostalgisk øresus: Silvertide

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s