Nostalgisk øresus: Silvertide

Høsten 2004 begynte jeg på folkehøgskole. Etter et lite produktivt år hjemme bestemte jeg meg for å prøve lykken i en gudsforlatt bygd på Nordvestlandet. Her skulle jeg tilbringe ni måneder, og alt jeg behøvde å passe på var å komme meg bort i kantina i tide til dugurd og den daglige svela.

Resten av fokuset kunne legges i å få fingrene til å traktere de seks strengene på gitaren best mulig – og kanskje stifte noen nye bekjentskap, både på et menneskelig og et musikalsk plan. Egentlig hadde jeg ingen anelse om hva jeg hadde i vente, visste bare at det sto noe om musikk og felleskap i brosjyren fra skolen. Én av to må da være godt nok, husker jeg at jeg tenkte da jeg satt på bussen sørover fra Trondheim, og så tettstedene bli mindre og mindre og fjellene større og større. Og til lengre inn dalene jeg kom, jo lengre ut av egen komfortsone havnet jeg.

På flyplassen kjøpte jeg – som vanlig på den tiden – en utgave av bladet Classic Rock Magazine. Her kunne jeg for første gang lese om Silvertide, bandet som til tross for bare å ha gitt ut ett album blir stående igjen som en viktig ingrediens i rockesuppa jeg var i gang med å slurpe i meg på den tida.

Etter å ha lest stykket om Philadelphia-bandet i bladet mitt, gikk turen inn på det jeg tror var Myspace (Myspace var et slags Facebook for band og artister) for å sjekke om de låt like bra som artikkelen mente. De hadde da bare gitt ut en EP, American Excess, men de tre låten som var på denne (Mary Jane, Beware og To see where I hide) var mer enn nok til å overbevise meg om at dette var akkurat like slagkraftig og forløsende som jeg hadde forestilt meg.

Bare en drøy måned etter at jeg først fikk smaken av dem, kom debutalbumet. Show and tell ble sluppet i slutten av september i 2004, to år etter at EP’en ble gitt ut, og da dette havnet i CD-spilleren min, ble det langt mer komfortabelt å være inneklemt i et dalføre med Åge Aleksandersen på den ene sia og Dance with A stranger på den andre.

Albumet ble en kommersiell suksess i hjemlandet, og drøyt 400 000 eksemplarer har blitt solgt. Høye tall for et band i denne sjangeren, og som i tillegg den gang besto av gutter som bare var i tenårene. Blues-, soul- og gitarbasert rock, akkurat finpusset nok til at den kunne gli rett inn på de fleste amerikanske radiostasjoner, viste seg å være en suksessoppskrift, i det som var starten på en «retrorock»-bølge.

Bandet dukket nemlig opp i en tid der rocken, den man for alvor ble kjent med gjennom 70- og 80-tallet, den med gitarhelter, hår, Jack Daniels, dametekke, overenergiske frontfigurer og mengder lyrikk av både den promiskuøse og dekadente sort, ikke hadde preget øverste del av en festivalplakat på lange tider. Likevel var blant andre The Darkness (som noen vel å merke vil mene er en parodi, og mer en hån mot sjangeren enn en berikelse) i ferd med å gjøre seg store. Og i ettertid dukket flere og flere «retrorock»-band opp, som The Answer, Airbourne og enda nyere, Rival Sons, for å nevne noen. I tillegg begynte jo de gamle heltene, pionerene innenfor «tissefantrocken», å stable seg på bena igjen. Hovedsaklig bevæpnet med gamle meritter, men med hederlige unntak.

Black Crowes er et band Silvertide kan minne mye om. Men der kråkene høres ut som et 90-talls band som plasker rundt i det musikalske 70-tallet, høres gutta fra Philly ut som et 2000-talls band som stuper ut i både 70-, 80- og 90-tallsklisjéer. Og skulle det være noen tvil – det er ment som et kompliment!

Låt for låt kommer rocken som perler på en snor i løpet av de nesten 45 minuttene platen Show and Tell spinner. Signaturlåten Ain’t coming home åpner det hele og legger på mange måter listen for hva man har i vente. Et rett fram, rett i trynet «enkelt» riff i AC/DC-gata, og en låt som presenterer bandet tidlig og presist. Dette er utvilsomt en låt som står igjen som et monument over den korte karrièren bandet hadde.

80-talls rocken slippes fri i låten California Rain, som handler om tiden i Los Angeles hvor bandet bodde i et år mens de skrev låter til albumet. Den aldeles strålende Blue Jeans, kanskje platens beste låt, kommer midt i. Nok en gang et strålende riff med herlig driv, en tekst som sørger for at du drømmer deg bort fra kontorpulten og et refreng som klistrer seg. Låten avsluttes i nydelig samspill mellom vokalist Walt Lafty og leadgitarist Nick Perri.

«She’s the kind of girl you bring home to your mother
She looks good in blue jeans even better under covers
She’s a devil in bed between the sheets
Ask her if she’s a saint and she’ll get down on her knees and pray»

Mary Jane er det noe Guns N’ Roses over. Voldsom gitarisering av Nick Perri, og en vokalist som virker å være på medikamenter som gir et mye større spark oppover enn de han prøver å kamuflere i teksten. Etter den følger Heartstrong, en ballade som kanskje blir vel pop’ete, men som får den ikke fullt så rocka dama di til å digge bandet.

To See Where I Hide, som også er på EP’en, er en oppvisning i det å fylle en låt opp med riff og licks til det maksimale, uten at det blir masete. Kontrollert kaos akkurat på grensen – som en ballong blåst opp til rett før den sprekker.

Platen avsluttes med låten Foxhole J.C. En post-9/11 antikrigslåt med en tekst som handler om venner og familie i krig – og det at det ikke nødvendigvis er noe poeng i å prøve å være en helt. En perfekt avslutningslåt som skifter form midt i, og avsluttes med koring av det enkle, men omfattende spørsmålet: «War, war, what is it for?».

Embed from Getty Images

Men det ble med den ene platen. Som så mange før dem har erfart er det vanskelig å følge opp suksess. Og i dette tilfellet ble det dessverre ikke engang gitt ut noe nytt album – selv om mye nytt ble spilt inn. Bandet, som rakk å spille med blant andre Mötley Crüe, Van Halen og Aerosmith, fikk til en viss grad kjenne på det å være «rockestjerner», og fikk fullt ut kjenne på hvor hardt turnélivet kan være.

Etter å ha reist rundt nærmest kontinuerlig fra 2002 til 2006 var planen å komme seg i studio igjen for å spille inn plate nummer to. Men oppfølgeren til Show and tell kom som nevnt aldri. Nye sideprosjekt og den klassiske: slåssing, alkohol og rehab gjorde at det ikke ble noe nytt album – uten at det egentlig ble bekreftet at bandet var oppløst.

Tiden gikk og flere av bandmedlemmene ble opptatt med egne – langt fra like suksessfulle – band. Men Silvertide hadde satt spor, ikke bare hos meg, men hos mange. I 2012 dukket plutselig en Facebook-side med gamle bilder og hint om en gjenforening opp. Og i 2013 var «comebacket» et faktum – i hvert fall delvis.

Det ble med et par konserter, og i forbindelse med tiårs jubileumet for utgivelsen av Show and tell i 2014, ble singelen Try, try, try sluppet. Selv om bandet fortsatt ikke er oppløst, er det liten eller ingen aktivitet om dagen.

Sjekk ut albumet hvis du liker rock og er på jakt etter noe nytt semi-gammelt. Passer like godt i bilen som på pøbben. Lite originalt, men genuint gjennomført.

Utgivelser:

American Excess – EP (2002) 

Show and tell –  Album (2004)

I tillegg så gjorde bandet coverversjoner av Bob Dylan’s Maggie’s Farm og It ain’t me, babe til fimen Lady in the Water. I 2014 kom jubileums-singelen Try, try, try.

Singelen fra debutalbumet:

Livevideo fra en av «comeback»-konsertene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s