Vikingskuta er innstilt – igjen

Null – 0 – poeng og tidenes dårligste sesongstart er fasit etter tre serierunder. Uværet vil ingen ende ta og jeg har nok en gang fått SMS fra Fjord1: Vikingskuta er innstilt – på ubestemt tid.

Det er ikke til å legge skjul på at det er en stund siden vi som holder med Viking har hatt de største forhåpningene foran en sesong. Joda, det finnes dem som i det lengste tror vi kan være med å kjempe om en tredjeplass, og kanskje de som til og med tror på en cupfinale, men la oss være ærlige, disse folkene har ikke vært med lenge nok – eventuelt så har de vært med for lenge. Viking har i mange år reklamert for seg selv som en storklubb. Ok. En flott stadion med mange tomme seter og et pokalskap fylt av edelt metall som er så gammelt at det like godt kan stamme fra vikingtiden (og da tenker jeg ikke på det mørkeblå 70-tallet). Jeg strekker meg til gammel storhet. Viking har vært en middelhavsfarer de siste – 25 – årene. En bronse i nye og ne, et cupgull og et par turer ut i Europa. Høydepunkter, for all del, men det har vel mildt sagt vært forventet mer av oljebyens stolthet. Likevel er vi altså her, vi supportere, i uvær nok en gang – nok en sesong.

Folk i Stavanger blir ofte beskyldt for å være medgangssupportere, og ja, det finnes mange av dem. Mange av dem som våkner når vi kommer et stykke utpå høsten, spiller kvart- og/eller semifinale i cupen og som ikke har noe imot å sitte 8 timer på toget til Oslo for å se Viking spille cupfinale på Ullevål, men som synes 10 minutter i en mer eller mindre tom vogn fra byen til Jåttå, er grusomt. Dette er gjengen som nesten ikke greier å sitte stille å vente til kampen er avblåst, før de setter i gang med å klage over Oslo-turen Viking nettopp har snytt dem for. De greier ikke få forklart med nok ord hvor ubrukelige Viking, laget fra hjembyen deres er, samtidig som de trer på seg en gammel Leeds, Arsenal eller Liverpool drakt hver helg, kvesser klørne og nærmest håper laget deres presterer dårlig, slik at de får forsvart det og vist hvor «ekte» de er. Men de om det. Heldigvis finnes det noen ekte supportere også. Noen som har mer lokalpatriotisme enn Nordsjøen har olje. Mer tro enn man finner i kirken og mer pågangsmot enn selveste Rocky Balboa. Noen som alltid stiller på kameratens fest, selv når nesten hele klassen uteblir. Det finnes de av oss som synes Viking er kult, uansett hva de tøffe guttene som holder med engelske lag eller de som har byttet ut Jåttå med Tjensvoll synes. Det finnes de av oss som ikke gruer seg, men gleder seg til å se Viking ta imot Rosenborg, selv om vi vet at vi ikke har slått dem siden 2005 – året da Start mistet seriegullet på målstreken og John Obi Mikel-agent, John Shittu, spilte hovedrollen i sportsnyhetene. Det finnes heldigvis motganssupportere.

Mitt første Viking-minne er fra 1992. Det stemmer, året etter at Viking sist vant seriegull. Min far leser Stavanger Aftenblad fra en solseng på Kypros og jubler. Ikke over seier eller en ny spiller, men over sparkingen av trener Arne Larsen Økland. Viking hadde som nevnt vunnet serien året før, men Benny var dratt til Bergen (!!!) og Økland, som hadde tatt over, fikk en grusom start og måtte gå etter bare åtte kamper ved roret. Fotball-supportere flest har gjerne et ligagull, seier i en spesiell kamp, en scoring eller lignende som sitt første minne av det som blir laget deres, men for meg var altså en del av grunnlaget lagt med et trenerbytte. Og trenerbytter har det blitt mange av. Hele tretten ganger har Viking skiftet trener siden sist det ble jublet over seriegull på torget i Stavanger. Man kan med andre ord si at jeg har sett en god del flere trenere komme enn medaljer, så langt i mitt liv som Viking-supporter.

Jeg husker ikke altfor mye av den første tiden til Bjarne Berntsen. Husker så vidt at danske Poul Erik Andreasen var ok. Men så kom Benny igjen og endelig begynte jeg å tro på alt min far hadde fortalt om at Viking faktisk var et topplag. Benny 2.0 var en fin tid, kanskje den fineste så langt i midt liv som supporter. Etter det har det stort sett vært: «Me prøve igjen t neste år». Likevel visner ikke interessen, kjærligheten, begeistringen – alt blir bare forsterket. Og selv med tidenes verste sesongstart, den smaleste troppen på lenge og et kamprogram som kan få selveste Jahn Teigen til å betvile ordene i en av sine største slagere – så er det fortsatt deilig å være Viking-supporter. Deilig å endelig kunne gå på stadion igjen etter en lang vinterdvale. Deilig å gå gjennom så mange følelser i løpet av en kamp, kjenne så mange årstider på kroppen i løpet av bare 90 minutter. Deilig å bli ledd av og glodd på, og pepret med spørsmålstegn fra venner, familie og på jobb.

Jeg skulle ønske jeg kunne si – som Jahn Teigen – at jeg vet det går bra til sist. For all del, bedre enn det har vært til nå i sesongen blir det nok, men om det kommer til å gå bra til sist, er jeg langt ifra sikker på.

Men det spiller strengt tatt ikke noen rolle. For meg og noen til er det kun Vikingskuta som kan ta oss frem dit vi skal, og hvis Fjord1 sier at den er innstilt på ubestemt tid, ja da er det bare å gå å kjøpe seg nok en pølse, smøre seg med et nytt lag tålmodighet – og vente.

Fortid og framtid, i uvær, for alltid!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s