Er det mulig å skape store øyeblikk på stadion igjen?

Vikingskuta og oljetreet.

Viking tjente på midten av 00-tallet massevis av penger. Stadion var fylt til randen og sponsorer kastet penger etter den nye Vikingskuta, som skulle ta oljebyens stolthet til gamle høyder. Det var også ville tilstander i oljå på denne tiden. Prisen på olje var på over 100 dollar fatet og pengene satt så løst rundt livet at hele bransjen løp rundt med rompa bar. Oljetreet skulle sammen med Viking vokse inn i himmelen. Det fantes ikke grenser. Viking kjøpte spillere for summer man bare hadde hørt om på TV. Roy Hodgson – som hadde lag som Inter og FC København på CV’en; og som i ettertid har trent både Liverpool og England – ble ansatt, og det var snakk om å utvide stadionkapasiteten til over 20 000 seter. Fullstendig galimatias. I oljå sto spruten opp av brønner som var helt ute av kontroll og bransjen ble desperat etter folk som kunne forvalte oljepengene som bare strømmet på. Det ble ansatt og ansatt, og lokkemidlene ble heftigere og heftigere etterhvert som mangelen på folk vokste. Pengegalskapen spredte seg til julebord og firmaturer. Alt skulle toppes. Og gullkortene ble aldri tomme. Men så tok det slutt. Oljeprisen fikk et like kraftig fall som det norske herrelandslaget i fotball, og hundrevis, for ikke å si tusenvis av mennesker mistet jobbene sine daglig – de samme menneskene som man for kort tid siden kastet penger etter i håp om å få  dem med på sitt lag. På samme tid satt Viking i Jåttåvågen og så at pengene, de dyre spillerne og Roy Hodgson var borte, sammen med publikum, som noen få år tidligere hadde vært vinden i seilene på den flotte Vikingskuta.

Institusjonen Viking.

I en tid der folk mister jobbene sine, ser kolleger forsvinne ut døren og der usikkerheten sloss mot drømmer og fremtidsplaner, skulle man kanskje tro at det å ha noe å samle seg rundt, å møtes til, at en felles lidenskap kunne ha vært noe. At det å få en «time-out» fra en krevende hverdag, et fristed hvor man kan dra å treffe venner og kjente, sosialisere seg, slenge noen frigjørende gloser og kanskje til og med få noen etterlengtede oppturen, at det kunne være til hjelp for folk. Viking kunne ha vært dette samlingspunktet, denne sosiale bindingsfaktoren for mange, men det ser dessverre ikke ut som tiltrekningskraften til De mørkeblå er stor nok – for øyeblikket.

Jeg leste en artikkel i fotballbladet «Josimar», der Nils Henrik Smith blant annet skriver: «Alle klubber ønsker selvsagt å oppnå suksess, men tradisjonelt, i Tyskland, har dette målet vært likestilt med (og tidvis underordnet) målet om å fungere som sosial bindingsfaktor i lokalsamfunnet. I mange byer er fotballklubben den bærende institusjonen, både internt (det er ikke mulig å være fra Dortmund og ikke være Borussia Dortmund-fan) og eksternt (det er ikke mulig å tenke på Dortmund uten å tenke på Borussia).»

Etter å ha lest dette tenker jeg: Viking er vel for institusjon å regne i Stavanger? Alle i Stavanger vet hva og hvem Viking er – og klubben er meget sterkt knyttet til det bilde folk flest har av byen vår. Men hvorfor samler ikke siddisene seg rundt klubben sin? Hvorfor er ikke Viking en sosial bindingsfaktor, midt oppi denne krisen vi befinner oss i? Det finnes nok mange grunner til dette, men jeg tror en av årsakene – hvis vi skal arrestere klubben litt – er at Viking har fokusert for mye på å oppnå sportslig suksess, og kanskje stolt litt for mye på at denne eventuelle suksessen vil fungere som samlende. Det har kanskje vært en hvilepute, det at hvis resultatene kommer, så kommer folkene. Og selvfølgelig, det hadde nok hjulpet på publikumstallene hvis Viking hadde levert solide resultater år etter år, men når dette også er mangelvare så har man liksom ikke flere ben å stå på – publikumsmessig. Klubben har nok gått litt for høyt ut, litt for mange ganger og sagt at man ikke samler på femteplasser, at man alltid skal kjempe om medaljer og at man er en storklubb. Dette har slitt ut folk. Og hva er det egentlig igjen som gjør Viking til en storklubb? Er det alle seriemesterskapene, cup-mesterskapene eller seieren over Chelsea som gjør at De mørkeblå fra Stavanger, fortsatt er en storklubb? Er storklubb-bilde klubben har av seg selv utelukkende bygget på fortid og fremtid, ikke nåtid? Eller er det kanskje den flotte stadion? Hva om målet om sportslige resultater ble – slik Nils Henrik Smith skriver at det til tider er i Tyskland – likestilt med målet om å først og fremst være noe folk samler seg rundt og vender seg til – en sosial bindingsfaktor? Et ekstra ben å stå på? Eller er dette kanskje målet allerede? Jeg vet at klubben gjør en god jobb, både med «Vennskap og entusiasme» og klubbens gatelag, og jeg håper at klubben vil fortsette å bygge på denne grunnmuren. For en storklubb er – i hvert fall for meg – mer enn bare nedstøvede pokaler og et jag etter nytt edelt metall – en storklubb samler folket, uavhengig av om klubben kjemper om seriemesterskapet, nedrykk eller en femteplass.

Men det er jo selvfølgelig ikke bare klubben som har ansvar, her må også siddisen ta i et tak – et solid et. Folk må bruke klubben og stadion til noe mer en kun å tilfredsstille seiersuget, folk må se forbi resultatene (jada, klisjé) og heller se bort på sidemannen som koser seg med en kald pølse og en god og varm samtale med naboen. Fotball er så mye mer enn bare seriemesterskap, femteplasser og nedrykk. Fotball er samlende – hvis man bare ønsker det. Det finnes verdier som strekker seg lengre enn bare underholdningen i fotball. Det å være en del av en klubb, et fellesskap, en by – det er rett og slett magisk. Selv går jeg – og har alltid gått – med min far på stadion, og det finnes få ting som knytter oss sammen slik vår felles lidenskap for Viking og Stavanger gjør.

Hvordan få folk tilbake?

Det er ikke lett å selge inn Viking til venner og kolleger lenger. Folk som gjerne har skylapper på når det kommer til klubben og bare siler ut overskrifter som handler om at de beste lokale spillerne drar til Trondheim og Molde for å spille, om en klubb som nærmest jager de beste spillerne sine bort, fordi klubben selv har gitt dem for høy lønn, om en ledelse som går ut med at det skal satses hardt på unge lokale spillere, og så er det første man gjør å signere en danske i midten av tredveårene. Det er ikke lett å overtale folk som leser dette – og tabeller – til å bli med på stadion, selv om vi som følger klubben litt tettere og har et litt mer nyansert syn på det hele, vet at det selvfølgelig er tekst, også under overskriftene.

DSC_0110.JPG

I siste serierunde forrige sesong annonserte Viking at det ville komme en stor overraskelse i pausen. Overraskelsen var ny «Mods»-konsert på Viking stadion. Kult nok det, men jeg er ganske sikker på at de aller aller fleste som var tilstede satt og håpet på en Viking-relatert gladnyhet, noe som enten kunne vippe dem i favør av å fornye sesongkortet, eller kanskje få dem til kjøpe sesongkort for første gang – ikke nok en allsang-orgie. Når Arsenal var til stede var det strengt tatt ingenting som tilsa at Viking var involvert. Speaker hylte begeistret ut hver gang engelskmennene scoret og den anglofile horden av mennesker som oppførte seg som om de var født og oppvokst i nord-London, godtet seg når målene rant inn bak et Viking lag som strengt tatt var helt malplassert. Hadde det ikke gjort seg med litt egenreklame når stadion endelig var fullsatt igjen? Poenget mitt er at istedet for å ta plass, kan det virker som om Viking til tider prøver å gjemme seg litt bort. Mulig jeg tar feil, men jeg vil uansett at klubben skal være mer synlig for alle, ikke bare for oss som har Viking-briller på. Jeg vil se Viking overalt. På Mcdonalds-menyer, bakpå skolesekker, på busskur (på tide å få ned bilde av De Lanley, Kolumbus?), jeg vil se en TV-serie (TV-Vest, Aftenbladet?) om hva som skjer på treningsfeltet og i gangen på Viking stadion, jeg vil ha Vikingkamper tilbake på lokalradio, en podcast (Aftenbladet har noe på gang), og jeg vil at De mørkeblå skal bli bedre enn Mjøndalen på sosiale medier(en enorm utfordring, men hvis bruntrøyene greier å bli såpass folkelige å populære, må det være håp for alle). Jeg vil at vi skal lokke frem patriotismen til folk i Stavanger, patriotismen som jeg vet ligger der et sted.

«Fanzone» er nytt konsept som dukker opp på stadion denne sesongen. Her skal det blant annet settes opp en ballbinge, det skal være «FIFA»-turnering (tv-spill), triksekonkurranse  og mye mer moro for de minste. Dette kan absolutt bidra til å få flere av de yngre Viking-supporterne til stadion og er et godt initiativ. Men, det trengs også noe for å lokke de voksne tilbake til stadion, noe som kan vekke den sovende horde.

Det har kommet en flott pub på stadion og en pub kan brukes til så mangt. Hva om man startet med en stadionomvisning og avsluttet med å samles i pubben for å se en av Vikings bortekamper, et par ganger i året? Eller hva om man hadde sluttet å vise engelsk fotball og andre norske lag når Viking spiller hjemmekamp, og heller kjørt på med gamle Viking-klassikere? Tenk å lade opp til Viking-Brann kommende sesong med å se den sinnssyke 5-0 kampen mot bergenserne, fra 2006? Tenk å gå opp på tribunen før møte med FKH, etter å nettopp ha sett «Mirakelet i Haugesund»? Å hva med å kjøre Viking-Chelsea før en av kampene? La nostalgien fylle glassene med patriotisme og engasjement før folk sendes opp på tribunen til lyden av «Ein blåe dag» (som forøvrig kan erstatte den forferdelige hymnen man har hatt i årevis under spillernes innmarsj). Tenk hvor morsomt det vil være å møte en gammel kollega eller venn, over et par pils og en Viking-klassiker – en kamp dere var tilstede på sammen.

Man må snu hver stein for å dyrke frem nye Viking-supportere – nye patrioter – og ikke minst ta vare på de trofaste. Pubben kan være et godt sted å begynne – bare spør engelskmennene.

Heia Viking.

Viking er ikke løsningen på hverken oljekrisen eller folks hverdagsproblemer, men Viking kan være noen å støtte seg til, et pust i bakken, en lettelse, eller bare et sted å få ut frustrasjon. Viking kan være mer enn bare fotball – hvis man bare ønsker det. Jeg må hylle Vikinghordene og gjengen i F19. De står hver eneste kamp og synger til siste slutt – og ofte lenger. De reiser på bortekamper og støtter klubben, og de lager liv, til tross for at det har blitt tynnere i rekkene blant Vikings mest trofaste også de siste årene. Det er imponerende, og motiverende. Hadde litt av engasjementet denne gjengen har smittet over på resten av byen, noe jeg med tid og stunder håper det vil gjøre, vil vi gå lysere tider i møte, i hvert fall publikumsmessig.

Det er absolutt mulig å skape store øyeblikk på stadion, vi må bare finne sammen igjen først.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s