Ryan Adams – Prisoner

 

Hva: Nytt album, «Prisoner», sluppet 17. februar.

Hvem: Ryan Adams, amerikansk singer/songwriter, country-, punk-, pop- og rockeartist som har gitt ut plater jevnt og trutt siden 2000.

Hvor: Spotify og CD/LP, Vanlig album pluss boksene «End of the world» og «City terror». Spiller også på årets Øya-festival i Oslo.

Amerikansk heartland rock fra et knust hjerte, som har alle muligheter til å favne bredt.

Ryan Adams har lenge vært en personlig favoritt, og nå er mannen som for nordmenn flest kanskje er mest kjent for «kvikk lunsj»-gitaren, og låten «When the stars go blue»; brukt i TV-serien One Tree Hill og i sin tid også misbrukt av Kurt Nilsen og Venke Knutson – ute med nytt album. Det er ikke mer enn litt over ett år siden han slapp sitt forrige studioalbum, «1989»(tolket hele Taylor Swift’s album med samme navn), og to år siden hans selv-titulerte album kom ut – men når man har gitt ut 16 studioalbum (og en drøss med andre ting) siden 2000, så har vi også med en meget produktiv artist å gjøre. Ryan Adams har denne gang laget en «skilsmisseplate», og tekstene handler i all hovedsak om bruddet med hans eks-kone, skuespiller Mandy Moore. Men er det noe denne pinball-elskende amerikaneren kan, så er det å lage sterke kjærlighetssvisker.

Låtene på det nye albumet spriker fra det helt avkledde som «Shiver and Shake» – som er aldeles strålende og minner meg om Bruce Springsteen låten, I’m on fire – til åpningssporet «Do you still love me?», som er en mer rocka/power ballade-aktig låt. Felles for mange av låtene – og som også var tilfelle på de to forrige albumene – er at de minner meg om den nesten glemte amerikanske sjangeren heartland rock. Heartland rocken, som nok er mest kjent gjennom artister som Bruce Springsteen, Tom Petty og John Mellencamp, hadde sin storhetstid når mine foreldre svingte seg på byen i helgene og sjangeren fylte på 70- og 80-tallet arenaer og stadioner over hele USA. Låten «Haunted house» minner om noe som kunne ha vært på platen hans «Love is hell», fra 2004, mens kassegitaren blir dratt frem på alt. country-låten «To be without you». «Breakdown» er en annen fin låt fra heartland rockens landskap og har et snev av Tom Petty over seg, mens balladen «Tightrope» er naken og sår, og setter ord på lengselen med refrenget: All I want is for you to make me smile/all I want is for you to drive me wild. På flere av låtene fortsetter Ryan Adams med det samme 80-talls pregede lydbildet som også de to forrige platene hadde, et lydbilde som har gjort at det ikke lenger bare er navnene til Ryan og Bryan Adams som gjør at de kan minne om hverandre.

Artisten fra Jacksonville sitter for det meste bak spakene selv når han lager nye plater. 42-åringen liker å ha kontroll, og inspirert av sine tre katter og alt fra norsk black metal til gammel amerikansk punk, spiller han inn det meste selv i studioet sitt Pax Am , før han henter inn hjelp utenfra for siste finpuss. Og det er nettopp Ryan Adams selv som kommer frem når alt kommer til alt på denne platen, noe som vel også er meningen på et såpass ærlig album. Han har en evne til å få frem seg selv i det han gjør – en evne som bare de aller beste har – og spesielt på de mest avkledde låtene, når det kun er vokal og gitar som drar låten fremover, viser han seg som en artist fra øverst hylle. Som vanlig egentlig. For er det noe denne mannen er en mester på, så er det å vekke, holde rundt og ta vare på følelsene hos folk gjennom musikken sin. Musikken passer på mange måter like godt for en fjorten år gammel jente som nettopp har blitt dumpa og bare vil låse seg inne på rommet sitt, som for en ny-pensjonert sjømann som sitter og nyter en kald øl på terrassen, mens han ser tilbake på all faenskapen han har gjort opp gjennom årene. Med andre ord så favner albumet bredt.

Mange vil nok hevde at dette er langt ifra det beste Ryan Adams har gjort – at han nok en gang ikke greier å leve opp til hans største suksess «Gold», fra 2001 – likevel sitter jeg med en følelse av at akkurat denne platen vil gi den gamle punkeren nye lyttere, samtidig som den kommer til å bli tatt godt imot av de som har hørt på ham en stund. Den er kanskje ikke like bra som «Gold», men jeg sliter med å finne så mange andre av hans album som er så altfor mye bedre enn dette.

Ryan Adams med «Prisoner» anbefales sterkt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s